Ringen er sluttet

Nye krefter skal lede Pals, men Raanaas har ingen planer om å pensjonere seg.

Publisert Sist oppdatert

– Ansvaret for at bedriften skal gå bra og for alle ansatte, har skjerpet meg, sier Jens Birger Raanaas.

Mannen i skinnstolen ser meg rett inn i øynene. Han kremter, retter litt på brillene og munnvikene går mot nord. Han skal til å fortelle meg en historie.
Jeg gleder meg. Men det er ikke kaffe i koppen.

– Vi må ha kaffe, sier Raanaas, vent litt.

– Han er veldig god på røverhistorier, sier Lise Cecilie Raanaas Haavind, datteren til Jens, etter at hun har lempet fra seg en stor kanne ferskbrygget kaffe, midt på skrivebordet vi sitter på hver vår side av.

Raanaas sin stol ser bedre ut enn min.

– Jo, hvor var vi?

Ring-ring-ring.

– Vent litt, det er fra Spania, sier Raanaas og løfter av røret. Hello, yes, yes, yes, well I have to call you back tomorrow. Of course! Lets talk then.

Røret på!

– Jo, det har vært en fantastisk reise å lede Pals i disse årene siden 1975. Jeg er ydmyk og stolt av den jobben som har blitt lagt inn i løpet av disse årene. Det eneste som har vært synd er at vi har hatt så utrolig dyktig konkurrenter. Ha-ha-ha, ler Raanaas og jeg ler med.

Våre kunder kan bruke råvarer og halvfabrikata og lage produkter med sin særegne profil på en rasjonell måte.

Drivkraften

Pals ble startet i 1936 av faren til Jens Birger Raanaas. De var da en margarinfabrikk som drev med hjemmesalg. De kjørte margarin hjem til cirka 25 000 privatkunder over hele Østlandet. Fabrikken lå på Bislett i Oslo og nærmeste nabo var Christiania Brødfabrikk.
Tankene gikk etter hvert i retning at Pals kunne selge margarin, og også andre produkter direkte til bakere, og slik startet den moderne utgaven av råvareleverandøren Pals, som i dag har om lag 2 000 kunder og kjører varene sine ut fra seks lager spredd rundt i landet.
– Tenk deg det. Når min far startet Pals kjørte han varer hjem til folk. I 2016 er jo hjemkjøring tilbake. Nå får jo folk dagligvarer, brød, middagspakker og alt mulig kjørt hjem. På en måte er ringen sluttet. Det passer bra at jeg gir meg nå.


– Min far gikk bort i 1975 og jeg overtok Pals. Da hadde jeg jo allerede i mange år vært involvert i bedriften, men det var ikke gitt at jeg skulle overta. Min bror var utdannet baker og jeg hadde studert sosialøkonomi og kunsthistorie. Men så ble det meg da.
Jens dro på reise med sin far til Kina som 19-åring. Han husker fremdeles den spenningen det var å finne råvarer i et annet land og det å komme på ideer om hvordan disse råvarene kunne tas med hjem til Norge, selges og skape fortjeneste.
– Dette har vært en sterk drivkraft for meg. Hvordan vi i Pals kan videreutvikle noe som finnes på et annet marked og selge det videre med fortjeneste her i Norge, sier Jens.
– Vår forretningsidé ligger jo i nettopp dette. At våre kunder kan bruke råvarer og halvfabrikata og lage produkter med sin særegne profil på en rasjonell måte. Dette lå også til grunn da vi satset på kaffe. Kaffe er jo også et slags halvfabrikat som bakeriutsalget kan bruke for å lage gode kaffedrikker til kundene sine. Pals har vært en viktig pådriver for at folk setter seg ned i et bakeriutsalg og kjøper kaffe, tør jeg påstå.

Jens Birger Raanaas reiser seg og forlater sin skinnstol i det store bygget på Billingstadsletta i løpet av 2016.

Trer av

Jens Birger Raanaas er ikke egnet for lediggang og pensjonistliv, men nå har tiden kommet for å la andre slippe til. Raanaas skal fortsette som styreleder i Pals, men han blir ikke å se noe mer på golfbanen enn i dag likevel. Nå trer han inn i rollen som daglig leder i eiendomsselskapet til Pals.
– Jeg har nok av ting å arbeide med i eiendomselskapet. Jeg var i en ulykke for noen år tilbake og hvis jeg sitter stille så blir korsryggen stiv og støl. Derfor trener jeg på Sats tre ganger i uken for å holde fysikken ved like. Jeg spiller også golf når jeg kan.

– Hva er handikapet ditt?
– 20, og jeg skal ned.
– Ansvaret for at bedriften skal gå bra og for alle ansatte, har skjerpet meg. Det har vært en glede å kunne gjøre det jeg er god på, men det har også vært noen tøffe tak. Mye ansvar kan være tungt.

– Hva har preget deg?
– Vel, jeg vokste opp på Oslo vest og gikk på Smestad skole som barn. Jeg ville tro det har preget meg i noe grad. Men det er vel miljøet rundt meg som har formet meg til den jeg er i dag. Jeg har alltid syntes at det har vært veldig hyggelig å treffe kunder og også konkurrenter. Jeg er nok også preget av at jeg har drevet forretninger med håndverkere. Det har vært givende for meg.
– Dessuten er jeg sikkert preget av at jeg har ledet en bedrift som ikke har vært børsnotert. Jeg har måttet stå til ansvar for avgjørelser overfor meg selv og ikke investorer. Det har nok gjort at jeg har kunnet drive litt annerledes enn mange andre og jeg tror det har utviklet meg i positiv forstand. Å være selvstendig næringsdrivende er en kombinasjon av glede og ansvarsfølelse.

 

Bransjen i endring

– Du vet, jeg har en følelse av at vi er inne i en nostalgisk periode her i Norge. Folk snakker om kortreist mat og nisjeproduksjon, ord som ingen viste hva betydde for noen få år siden. Bevisstheten øker og jeg tror folk er preget av naturkatastrofer og opplever en grad av avmakt. Mange er nok skremt av storindustrien, kjedestempel og uniformering.
– Samtidig er folk opptatt av å kose seg. De vil kose seg, ikke fordi de er sulten eller tørst, men fordi de kan. Hvis noen drikker en kaffe latte i bilen er det jo for å kose seg, ikke fordi de er tørst. Et godt program på radioen kan gjøre samme nytten. Det er opplevelsen produktet gir deg som er viktig. Alle er jo mette hele tiden i Norge i 2016. Det er historien og kosefaktoren som appellerer til folk.

– Her tror jeg bransjen kan ta store jafs. De kan konkurrere med storindustrien. Bakeren har enorm fleksibilitet og kan justere produktene sine veldig lett sammenlignet med andre bransjer. Man må drive produktutvikling sammen med kunden. Ikke for.

Jeg er også involvert i et nytt prosjekt i Guatemala sammen med Baker Hansen.

Det sosiale ansvaret

– En annen ting jeg er veldig opptatt av er at folk som har gjort det godt og som har det godt, må vise samfunnsansvar. Jeg bestemte meg tidlig for å finne noen jeg ønsket å samarbeide med i forhold til min tanke om samfunnsansvar. På en reise i Sveits besøkte jeg hovedkontoret til WWF (World Wide Fund for Nature), en organisasjon jeg lenge hadde hatt sympati for. Jeg husker at jeg synes kontorene deres var slitne, men engasjementet stort. Dette var organisasjonen jeg ønsker å bidra med midler til. Jeg liker det de står for og jeg ønsker å være en del av dette.
– Noen må tørre å løfte kritiske pekefingre for at ikke jordkloden skal ødelegges. Noen må tørre å si at vi må gi noe tilbake. Dette er jeg opptatt av.
– Jeg er også involvert i et nytt prosjekt i Guatemala sammen med Baker Hansen. Vi har satt av to kroner per kilo solgte produkter i begge bedrifter, for å bygge boliger til arbeidere på kaffeplantasjer. Nå har vi bygget 100 boliger og arbeiderne og deres familier som har flyttet inn der, er utrolig takknemlige. Det er veldig moro og veldig givende å jobbe med slike sosiale prosjekter når vi ser hvor mye det betyr for disse menneskene. Nå holder vi på å bygge et skolebygg i samme område, slik at barna til arbeiderne kan få utdannelse.
– Jeg blir helt rørt bare av å prate om dette. Det er viktig at de som har mulighet til det, søker å hjelpe andre. Dette er viktig for meg.
– Å hjelpe gjør meg til et bedre menneske, sier Jens Birger Raanaas.

Powered by Labrador CMS