Norske brød før og etter Manu

Manu kunne ha blitt intervjuet i et bakerblad i Australia eller USA i dag. Det var dit han egentlig ville reise da utferdstrangen kom. Men heldigvis – i begge landene var det strengere krav til arbeids- og oppholdstillatelser enn her. Så da en av lærerne hans fortalte at han kunne reise til Norge så ble det det.

Det er mange glade for i dag – ikke bare bakere som har fått mange impulser fra franskmannen, men også «folk flest» som kan glede seg over at Manu tok med seg kunnskap og lidenskap fra Frankrike.

Streng far

Emmanuel Rang setter pris på navnet alle kaller ham for i dag:

– Min far var streng. Nå er han over 80 og er nok blitt litt mildere. Da jeg var barn kalte alle meg bare Manu, men hver gang jeg hadde gjort noe galt kalte far meg Emmanuel. Når det skjedde tenkte jeg: «Hva har jeg gjort for noe galt nå….?», ler Manu.

Etter at han hadde tatt fagbrev tok han videreutdannelse på anerkjente Institut National de la Boulangerie Pâtisserie (INBP) i Rouen. Så dro han til Norge og French Bakery. En dag traff han Øyvind Lofthus og snart så Åpent Bakeri dagens lys. Først måtte de to ildsjelene pusse opp og innrede lokalene selv – med god hjelp av Lofthus’ bror og far som begge er håndverkere.

– Vi åpnet den 12. juni 1998. Jeg tror det var en fredag, minnes Manu.

– Åpent Bakeri har vært en suksess hele veien – hva er forklaringen, etter din mening?

– Vi tok tiden tilbake

– Vi begynte med surdeig. Jeg tror vi var de første som gjorde det – eller kanskje Godt Brød var før oss? Uansett; jeg tror idéer fra Frankrike hadde en del å si. Det til tross for at vi her i Norge har et mye mer spennende utvalg av frø og grove melsorter. Det er helt fantastisk – her i Norge er jeg i mitt lykkeland i så måte. Jeg tror vi tok tiden tilbake…, smiler franskmannen.

– Mange mener Åpent Bakeri har vært banebrytende i norsk bakekunst?
– Det er noen jeg treffer som sier det. Morten Schakenda og André Løvaas, blant andre. Men jeg er veldig ydmyk til slik omtale. For meg er dette lidenskap. En lidenskap jeg gjerne deler med andre. Og jeg er fortsatt veldig nysgjerrig – på mye, sier han.

Småbruk i Sogn

Manu er skilt og har tre døtre på 17, 18 og 21 år. Etter skilsmissen har han ikke lenger noen hage hjemme i Oslo. Men han har kjøpt en liten gård ved Sognefjorden.

– Jeg elsker å holde på i hagen. Og å gå i skog og fjell. På det lille småbruket skal jeg lage en flott kjøkkenhage og plante trær. I det hele tatt er jeg glad i norsk natur og elsker å plukke sopp. Min største «bragd» i naturen er nok at André Løvaas og jeg gikk Hardangervidda på tvers, smiler han.

– Men du har også lagt ut på en pilgrimsferd?
– Ja, og den er jeg ennå ikke ferdig med. Jeg har holdt på i flere år, sier Manu.

Reisen skal fortsette

Det startet med utgangspunkt blant en del kunstnere på Losæter i Bjørvika i Oslo. Det har holdt på siden 2012. Det er et prosjekt med bikuber og en redningsskøyte – en Colin Archer som ble bygget om med et bakehus ombord. Kunstnerne ville reise til Istanbul der urkornet kommer fra. Reisen med redningsskøyta stoppet i Spania, og da de kom tilbake var de ferdige med prosjektet, men det var ikke Manu.

– Jeg har jobbet sammen med folk som dyrker urkorn flere steder i Norge. De ligger alle langs min pilgrimsferd. Jeg er ikke religiøs – baking er min religion. Jeg er opptatt av at mye norsk korn går til dyrefôr. Det er synd! Min reise dreier seg om det å bruke kornet på en annen måte enn det vi har gjort i mange år. Reisen stoppet i 2019 da det ble en lockdown. Neste år skal vi gjenoppta ferden, men det er litt hemmelig hva vi skal gjøre da, sier Emmanuel Rang.