Redningspakken som tar livet av dugnaden

Vi var en bedrift med 35 ansatte og 125 faste kunder hver uke. Så kom koronatiltakene 12. mars.

Nærmest over natten hadde vi 20 permitterte ansatte og tre kunder som fortsatt bestilte kaffe og brød.

Det snakkes nå om at mange bedrifter var dårlig rustet for en situasjon som dette. Men realiteten er at gjennomsnittsresultatet i restaurant- og kafébransjen er rundt 2 prosent pr. år. Dette betyr i praksis at jeg med 35 ansatte og et gjennomsnittlig resultat for min bransje, ville tapt penger hvis jeg hadde hatt én ansatt mer.

Vi snakker altså små marginer. Og vi jobber hardt for de få kronene vi klarer å skape i overskudd.

Vår historie og hvorfor vi er her vi er

I 2010 lånte jeg og en kompis penger til å starte vår første restaurant. Vi fikk et lån i banken, med personlig garanti, selvfølgelig. Så tok vi over en liten delikatesse på Bjølsen.

Vi jobbet syvdagers arbeidsuker, i snitt ti timer om dagen i to år før vi startet et sted til. Et lite bakeri oppi gaten, Bjølsen Bakeri. Dundrende suksess, nabolaget elsket brødet vårt! Vi hadde til og med råd til å betale pensjon igjen, etter tre år uten. Sikkert fordi vi bakte så bra brød, fikk vi låne penger til å åpne et nytt bakeri, med mål om å skape noe større. Kanskje til og med ha råd til å jobbe mindre enn syvdagers arbeidsuker. Med personlig kausjon denne gangen også, selvfølgelig.

Også dette ble en suksess. I noen uker.

For en dag noen få uker etter åpning, møtte jeg en fyr med oransje sprayboks som laget linjer i asfalten utenfor døren vår.

«Hva skjer her», spurte jeg mannen med gul drakt og hvit hjelm.

«Nye trikkeskinner, vettu, starter om et par uker, hele gaten skal rives opp. Du som driver her? Bra kaffe», svarte han og gikk videre med sprayboksen.

Så der sto vi, med tre sjapper som alle tjente et gjennomsnitt for vår bransje, og snart null i omsetning på det nyeste bakeriet. Oslo kommune hadde kjøpt inn nye trikker som visstnok var for tunge for gaten.

De neste seks årene har jeg vært borti flere lignende situasjoner, men endret bedriften etter omstendighetene. Jeg har bygget stein på stein, bommet litt her og der, truffet litt her og der. Og i mange tilfeller bare gjort det jeg mente jeg måtte gjøre for å fortsette.

Dette er det vi gründere gjør, vi gjør det vi må for å klare oss.

Redningspakken

Poenget med å dele dette er å vise at vi gründere er både hardtarbeidende og omstillingsvillige. Jeg har gjort det jeg kan nettopp for å bygge en solid bedrift, skape resultater og bygge buffer.

Skulle jeg gjerne hatt mer penger på bok? Selvfølgelig. Har jeg gjort alt jeg trodde var det rette for å sikre bedriften og sikre soliditet? Ja.

Derfor var vi spente på hvordan regjeringen kanskje kunne bidra gjennom sin redningspakke for bedrifter. Ville dette hjelpe oss noe?

Dette er kompliserte regnestykker, ifølge finansminister Jan Tore Sanner (H). Og det må det være, for det er utrolig mange som har fortalt meg hvor glad de er for at jeg er «blitt reddet» av redningspakken. Mange tror de via felleskassen har bidratt masse til mitt selskap, til og med at pengene så godt som er på bok. Det stemmer ikke.

Av de pengene vi hadde i buffer, selskapets sparepenger, er mesteparten allerede brukt opp for å dekke leverandører som jeg skyldte penger for varer jeg har kjøpt og levert til andre.

Om ingen av mine kunder betaler meg, men jeg skal betale alle mine ansatte, stat og banker og andre krav, må jeg låne minst en million til. Personlig garanti, sier du? Jepp, sier jeg. Statsgaranti er ikke for middels solide selskaper med overskudd.

Regnestykket

Av vår samlede omsetning på tre millioner i februar, er 250 000 kroner faste kostnader som fellesskapet ønsker å være med å dekke. Av dette dekker staten 67 prosent (omsetningstapet) av 80 prosent, minus 10.000 i egenandel. Eller halvparten av 1/10 del av omsetningen. 5 prosent av omsetningen vi hadde forrige måned.

Rett over 100 000 pr. måned er beløpet jeg kan søke om å få utbetalt, når tjenesten starter opp i april en gang.

Se for deg at en privatperson skulle gått fra å tjene 40 000 i februar til å tjene 1000 kroner i mars. Se også for deg at man får vite at lønnen utbetalt fra januar må betales tilbake, og lønnen man hadde forventet på konto om få dager fra februar, ikke kommer. Det er den virkeligheten selskaper har fått presentert.

Hvor mye sparepenger måtte en privatperson hatt for klare dette? Tre måneder ville kanskje holdt, og det har jo de flinkeste av oss. Men så skal man i tillegg omstille seg til å leve på 1000 kroner i måneden fra og med nå av. I tillegg er de verdiene man satt på, plutselig ikke verdt noen ting. Så du kan ikke selge huset for å omstille deg.

Hva skal kuttes for at man skal klare seg på 1/40 av det man tidligere hadde i lønn, uten noe handlingsrom?

Det tror jeg mange ville strevd med på privaten, og det er krevende for mange bedrifter. Både de som var forberedt på en regnværsdag, og de som ikke var det.

Da kan dugnaden avlyses

Det vi gjorde da vi så at økonomien kollapset i midten av mars, var at vi begynte å løpe for å redde sjappa. Vi omstilte oss. Kunder og venner ønsket å være med på dugnaden. Og takket være de bestillingene hadde vi faktisk en ørliten sjans til å komme oss gjennom koronakrisen, som nå ser ut til å vare en stund.

Men etter at «redningspakken» ble presentert, har bestillingene fra støttespillere gått merkbart ned. Så la meg være ekstremt tydelig: Klarer vi oss gjennom dette, er det takket være fellesskapet og nabolaget som støtter opp om lokale bedrifter, ikke fordi vi får noe gratis fra fellesskapets felleskasse.

Redningspakken redder ingen jeg kjenner.

Mon tro om man heller skulle brukt fellesskapets penger på å sikre at folk som mister hus og hjem, fortsatt har råd til mat til seg og ungene. For bedriftene redder vi ikke med dette. Kanskje det faktisk bare gjør vondt verre.