Jakten på den Gode følelsen

André Løvaas var bare en liten tass på fem år da han så et matlagingsprogram på TV og fortalte sin mor at; slik skal jeg bli!
– Det kan ha vært fjernsyns-kjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig, men jeg husker ikke.
Det er min mor som har fortalt meg dette. Men det er ikke vanskelig å tro på det, sier Andrè Løvaas, fersk sjef for Bakerlandslaget.
André har hatt baking og mat som en rød tråd gjennom hele livet. Tidvis har han vært lei og vurdert å bytte yrke, men det er noe med baking som hele tiden trekker han tilbake.
Han likte matlaging og var alltid interessert i det som forgikk på kjøkkenet og skjønte tidlig at dette kunne bli en yrkesvei. Han begynner på kokkeskolen, men finner ikke rytmen, han er for utålmodig, det er mye som skjer. Seinere blir det bakeskole og da skjer det noe i unge Andrés liv.
– Jeg finner en ro og en rytme jeg trives med, og jeg forstår at hvis jeg legger ned arbeid i dette, så kan jeg ikke bare være baker, men jeg kan bli en god baker.

Fjellet kaller

Men gutten er fremdeles ikke voksen, så selv om han tar fagbrev som baker, er han urolig og tenker at det må være noe mer i yrket enn det han har opplevd så langt. Han er rastløs og liker ikke å bli fortalt hva han skal gjøre. Det er ikke noen utfordring i denne jobben, tenker han.
Så det blir Møre Folkehøgskole hvor han fordyper seg i musikk og friluftsliv. Først ett år som elev, så ett år som lærerassistent.
Det er etter dette André tenker han skal drive med friluftsliv og ikke baking.
Men han tar seg likevel jobb som baker i Ørsta, for å komme tett på den naturen han har blitt forelsket i og vil spare opp penger for å kunne slutte i bakeryrket og drive med friluftsliv på heltid.

Frelsen finnes bak slottet

Han får jobben i Åpent Bakeri, og tenker at det er verdt å prøve. Han flytter til Oslo og på sin nye arbeidsplass får han en åpenbaring.
– Åpent Bakeri ble min faglige redning. Her treffer jeg likesinnede folk, fulle av entusiasme for faget, alltid på jakt etter å lære noe nytt og som gløder for bakerfaget. Jeg er plutselig omringet av folk som har samme følelser for baking som jeg har for fjellklatring.
André har fått jobb i et bakeri hvor alle driver med melbasert fjellklatring og sjefen, Emmanuel Rang, sier ”You have to feel it!”
André føler det, og etter kort tid er han frelst.
– Jeg følte det og jeg ville det. Jeg kjente kjærlighet for deigen og jeg utviklet meg raskt faglig. Denne følelsen er fremdeles motoren i forhold til alt jeg tenker om baking i dag. Samhørighet, kjærlighet og vilje. Hvis du er sinna når du baker, så baker du dårlig. Hvis du har kjærlighet og godfølelsen når du baker, så blir brøda bra! Det gjelder å oppsøke, og finne igjen den følelsen gang på gang.

Nye utfordringer

Etter noen år i herlig harmoni med råvarer og deig, er André en dyktig baker som får plass på bakerlandslaget. Han er utøver i tre år og coach i tre år og legger sannsynligvis mye av grunnlaget som gjør at han blir betrodd oppgaven som trener i dag. Han holder også kurs i regi av Åpent Bakeri og lærer masse og begynner å kjenne på gleden i å forklare hva som skjer i en bakeprosess og det å se at andre lykkes når de får kunnskap. Dessuten får han anerkjennelse. Også en følelse han jakter og søker.
– I min tid handlet nok landslaget mer om en slags PR-oppgave. Vi skulle bidra til å selge mer brød. Det var ganske høyt gjennomtrekk med folk og tidvis følte jeg meg som min egen coach. Men nå er det jeg som skal trene dette laget og jeg gleder meg enormt. Tidene er forandret og nå er vi et skikkelig landslag som er på troféjakt.Hvordan er du som trener?
– Jeg er krevende mot meg selv og mot mine omgivelser. Dette personlighetstrekket kommer til å prege trenergjerningen min, sikkert på godt og vondt, men slik er jeg.
– Jeg husker da jeg tenkte at det å være på landslaget gjør at man automatisk får et navn og status, men jeg lærte fort at landslaget kun legger til rette for anerkjennelse, gjennom hardt arbeid. Dette blir viktig for meg, jeg vil ha med folk som vil jobbe hardt for å finne den rette følelsen. Jeg tror at de rette utøverne på landslaget er de som blir trigget av faget og som er villig til å gå det ekstra skrittet som skal til for å bli best. Ingen trener hardt for å komme på fjerdeplass. Du trener hardt for å vinne, og du trener hardt for å utvikle deg.

Hvorfor akkurat deg?
– Fordi jeg vet hva som skal til. I dette prosjektet skal jeg jenke på min egen søken etter anerkjennelse og få utøverne til å skinne. Denne gangen skal jeg stå i bakgrunnen og være en stifinner og guide de andre på veien fram mot godfølelsen. Den følelsen som gir energi og som skaper vinnere. Uansett hva man driver med.

Høy list

Hva er ambisjonene dine som trener for landslaget?
– Da Gunnar Bakke spurte om jeg var interessert i jobben, stilte jeg et motspørsmål;

Hva er målet til BKLF?
Han svarte – Å kvalifisere laget til VM i 2020. Det er svaret mitt også. Jeg og laget skal kvalifisere oss og vinne et stort trofé.
– Jeg kan se det for meg. Jeg visualiserer det. Det er dette jeg vil overføre til utøverne. At vi sammen klarer å se for oss at vi kan vinne noe stort, så starter vi det harde arbeidet for å klare det. Jeg mener ikke at vi skal drømme oss bort, vi skal se for oss at vi vinner og vi skal tro på det. Sammen skal vi jakte på den gode følelsen det er å mestre og sammen skal vi jobbe knallhardt for å klare det.